Jeg har drevet aktivt med hest siden jeg var 12 år gammel. Dette har vært min store lidenskap i alle år. I dag er jeg 41. For fem år siden fikk jeg min livs verste beskjed fra legen, jeg måtte legge hest på hylla. Jeg var nødt til å slutte med hest og ridning. Hvorfor? Jeg hadde fått krystall syken og i tillegg fått en sykdom som heter kronisk press på balanse nerven. Dette gjorde at jeg under ridning og ved «ukontrollerte bevegelser som ikke er styrt av meg», gjorde meg verre. Jeg måtte derfor gi opp hestelivet jeg hadde drevet med i nesten 25 år, og selge hesten min. Dette var tøft for meg. Å jeg følte meg egentlig litt «lost». Hva skulle jeg gjøre nå liksom? Jeg brukte lang tid på å akseptere dette, egentlig aksepterte jeg det aldri. Jeg lærte meg å leve med det å nå har jeg gitt fingeren til sykdommen og hva legen sa, å skaffet meg flotte Vilja. For jeg har funnet en måte jeg kan leve med sykdommen i tillegg til å kunne drive med min største lidenskap. Nemlig hest, ridning og nå min fine, flotte Vilja.
Jeg kan ikke ri 5-6 dager i uken, men det er det ikke behov for for verken meg eller Vilja. Men å ri 2-3 dager i uken og longere, leke og gjøre andre aktiviteter fra bakken de andre dagene er jo ingen problem. Gjelder bare å være kreativ og løsnings orientert. Vi må bare legge en plan og omstille litt etter hva vi kan og hvilke muligheter vi har. Ingen skal stoppe oss med å følge drømmen. Dessuten er jo variert trening bra, så jeg ser ingen hindring for Vilja og meg. Bare muligheter.
Vel, hvordan fant jeg Vilja? Og hvordan endte jeg opp som hesteeier igjen? Som nevnt har jo savnet vært stort. Å jeg har lenge gått å siklet på hest. Sittet å dagdrømt og bladd på finn.no i mangfoldige timer. Å etter å ha lært meg å leve med sykdommen og akseptere den som den er, følte jeg ikke den skulle holde meg igjen for å bli hesteeier igjen. Min samboer la jo også merke til at jeg siklet etter de flotte firbeinte på finn. En dag kom han å sa: «kan du ikke bare skaffe deg en hest igjen da? Jeg kan tillome hjelpe deg med et lite innskudd». Dette fikk meg til å få blod på tann, å da var jeg ikke i tvil lenger. Jeg vil bli hesteeier igjen. Da gjensto det bare å finne rette hesten for meg.
Jeg kikket på mange annonser. Men, 1 1/2 uke senere fant jeg Vilja. Dette var en vakker Kaldblodshoppe på 5 år, som var ferdig som travhest da hun ikke trivdes med dette og skulle nå omskoleres til ridehest. Jeg trives egentlig med større hester og har mer erfaring med de edle og nette rasene. Kaldblodsene er mer «gromme» og kan være mer stri. Men jeg ville finne ut mer om Vilja, å det angrer jeg ikke ett sekund på at jeg gjorde. Jeg fikk god kontakt med selger og vi avtalte at samboeren min og jeg skulle komme å prøve henne. Eller riktigere sagt, samboeren min var sjåfør og jeg skulle prøve henne. Hun holdt til i Hamar, så var 6 timer å kjøre. Vi hadde med oss hestehenger, så om det ble kjøp skulle vi ta henne med samme dag. Som dere sikkert forstår så ble Vilja med oss hjem til Skien.
(Her har frøkna akkurat ankommet stallen etter 6 timers lang kjøretur, var godt å endelig komme frem).
Nå har jeg vært den heldige eier til Vilja i 2 uker. Å vi har tatt oss god tid til å bli godt kjent. Hun har trengt tid på seg til å «lande litt» etter livet som travhest. Da hun har vært litt stresset. Tidligere eier sa ifra om at hun trenger ekstra god tid til å omstille seg med ny plass, rutiner osv, da hun kan fort bli usikker både på nye mennesker, hester og steder. Så for det meste har det gått i kos, stell, longering og korte rideøkter. Nå har hun funnet plassen sin både med flokken, på stallen og selvfølgelig med meg.
Jeg tror Vilja og jeg vil bli ett radarpar, å jeg gleder meg til å utvikle meg videre sammen med henne. Vi har nok mange flotte stunder, økter ,turer, minner og magiske år fremfor oss. For denne jenta er ung, å jeg har planer om å ha henne i mange år fremover. Forhåpentligvis så lenge hun lever.
Jeg føler egentlig det er litt uvirkelig at jeg sitter å er hesteeier den dag idag. Klyper meg nesten i armen for å være sikker på at det er sant. Jeg hadde jo nesten akseptert at min tid som hesteeier var forbi, men en gang hestejente, alltid hestejente. Nå skal ingenting stoppe Vilja og meg til å ha mange flotte, lærerike og spennende år sammen. Å alt skal vi dele her på bloggen.
